Meddommer

Rundt år 2000 var jeg meddommer i Oslo Tingrett i ca. 10 år + -. Da jeg fikk forespørselen om å være meddommer skjønte jeg ikke riktig hva det innebar, men jeg sa ja. Når du først har sagt ja til å være meddommer skal det mye til for å slippe. Jeg slapp da vi flyttet til Ullensaker…

For meg var det en viktig erfaring i livet. Det er ganske brutalt når du oppdager at du har lik bestemmelserett som hoveddommer når en dom skal avsis! De fleste saker jeg var involvert i var volds saker, dyremishandling osv. Det var ingen lange saker. Hver sak tok ca 1 dag.
Etterhvert lærte du ganske godt å skille løgn fra sannhet.

Det jeg skal fortelle deg om nå er en sak som utrolig nok ble ganske komisk.

Jeg og den andre meddommeren var innkalt til en sak som jeg ikke husker hva gjaldt. Vi satt på venterommet til meddommerne og ventet på hoveddommer. Da hun kom satte hun oss litt inn i saken og vi beveget oss mot rettsalen vi skulle være i. Bak alle rettsalene i Oslo Tingrett går det en lang gang der alle dørene ledet inn til de forskjellige rettsalene. Da vi gikk bortover gangen kjente man adrenalinet og pulsen som kokte i kroppen.

Når vi kommer inn i rettsalen reiser alle seg. Det hele er veldig høytidelig, respektfullt og det er en fast rutine som skal følges. Dommeren går først og setter seg i den midterste stolen, så følger vi meddommerne og setter oss i hver vår stol ved siden av hoveddommeren. Når vi har satt oss setter resten av salen seg og rettsaken begynner.

Saken gikk sin vante gang med vitneføreleser, utspørring av tiltalte osv. og da domstolen tok pause, var det på samme måte. Hele salen reiste seg når vi dommere reiste oss for å gå ut.

I venterommet til meddommerne fikk vi beskjed fra hoveddommer om når vi skulle være tilbake. Beskjeden gikk ut på at vi skulle vente på hoveddommer i venterommet til meddommerne før vi gikk inn. Så langt var alt vel. Vi forsvant ut og spiste lunsj mens tankene kvernet om selve saken. Vi hadde ikke lov til å prate med advokater, tiltalte eller vitner.

Da tiden kom for at vi skulle møte hoveddommer i venterommet, var vi meddommere på plass. Nervøse men gode og mette. Etter å ha sittet og ventet i ca. 15 min uten å se snurten til hoveddommeren begynte vi å bli litt utålmodige og usikre på om vi hadde kommet for sent. Plutselig oppdager vi at den «låste» døren inn til gangen bak rettsalene var satt på gløtt. «Pokker» tenkte vi, hoveddommer har ikke funnet oss og gått inn i rettsalen. Der venter nå alle på oss. I frykt for å gjøre noe galt, åpner vi døren og rusler mot vår «dør» til rettsalen. Vi var helt sikre på at nå har vi «driti på draget.» Da jeg åpner døren og gløtter inn i rettsalen, reiser selvfølgelig alle i seg. Jeg ser med en gang at hoveddommer IKKE sitter på plassen sin. OK, da er det ikke annet å gjøre enn å gå inn. Vi tusler inn, setter oss på plassene våre mens de andre setter seg når vi har tatt plass. Så sitter vi der da, to meddommere, røde i fjeset og uten hoveddommer. Det blir en merkelig, litt lattermild stemning i rettsalen. Etter 5 minutter hører vi hurtige, stressende skritt i gangen. Det er tydelig at «her kommer dommeren». Da døren åpner seg ser vi en forskrekket hoveddommer som titter inn og ser at vi allerede sitter der. Alle reiser mens advokater, tilhørere, tiltalte og vitner humrer over situasjonen. Selv hoveddommer trekker på smilebåndet, men så later man som ingenting og rettsaken er igang igjen.

Aldri har jeg følt meg så flau som da….