Kjæresten min.

For mange år siden, sikkert for mer enn 40 år siden så jeg for første gang det som etter mange år skulle bli kjæresten min. Jeg satt i en kjeller i en kirke i det som kalles en barnesabbastskole. Inn kom Wera. Hun hadde på seg sånne «bestemor» strømpebukser. Sånne lysebrune strømpebusker med mønster i tillegg til et fint skjørt og hvit bluse. Vi begge var rundt 12 år. Hun var det vakreste jeg hadde sett, og der og ta tenkte jeg at hun ville jeg gifte meg med!

Wera hadde flyttet fra Lillehammer området opp til Tromsø sammen med familien sin.

Selvfølgelig er ikke en 12 år gammel jente særlig interessert i en jevnaldrende gutt. Nei, en kjæreste for en slik jente skal nok være litt eldre. Men vi ble kjent med hverandre etterhvert. Det var ingen interesse å spore fra hennes side, men jeg håpet jo.

Årene gikk, vi levde våre forskjellige liv, med forskjellige venner, kjærester, osv. Wera var skoleflink, noe jeg ikke var. Så da ungdomsskolen var over, skulle hun studere videre på en internatskole på Østlandet, mens jeg skulle rote rundt i Tromsø. Jeg fikk jobb hos onkelen min som håndtlanger. Trivdes forsåvidt med det, men følte fort at avstanden mellom meg og Wera økte dramatisk det året.

Jeg begynte å bli redd for å «miste» henne til «noen andre», så noe måtte gjøres.

En dag bestemte jeg meg. Jeg bestilte en flybilett til Oslo. Leide en bil på Fornebu, og kjørte en fredagskveld fra Oslo til Tyrifjorden der Wera gikk på skole. Hver fredag hadde skolen et kveldsmøte. Jeg kom litt før møtet og gikk inn og satte meg i salen. Noen plan hadde jeg ikke. Etterhver begynte møtesalen å fylles med elever, og plutselig ser jeg Wera komme inn. Utrolig nok kommer hun ned midtgangen der jeg sitter og får øye på meg. Hun lyser opp i et smil da hun ser meg og sier, «sitter du her?», «Ja, svarer jeg» og smiler tilbake. «Hvorfor er du her?» spør hun mens øynene hennes «glitrer» mot meg. «Nei, det var bare for å treffe deg», svarer jeg og sender henne et smil.

Jeg husker ingenting av resten av tiden jeg var sammen med henne på skole, men jeg fikk meg en kjæreste da. Tror nok at Wera da skjønte at hun var noe spesielt for meg.

For å vedlikeholde «kjæresteriet» bestemte jeg meg neste skoleår for å forsøke og «skolere» meg, så jeg dro til Tyrifjorden og begynte på videregående for å få være sammen med henne. Det gikk ikke så veldig bra. For meg og Wera var det bra, men for meg som «ikke skoleflink» fungerte det ikke.

Året endte med at jeg ble fryktelig dårlig. Jeg klarte ikke å rette meg opp på grunn av smerter. Jeg oppsøkte «husfar» på internatet og spurte om jeg kunne bli kjørt til sykehuset på Hønefoss for en undersøkelse. Svaret jeg fikk var, «Det går en buss om 15 minutter, du får ta den». Selvfølgelig klarte jeg det ikke. Jeg fikk tak i en sykepleier jeg kjente som kjørte meg til sykehuset. 30 minutter senere lå jeg på operasjonsbordet og ble operert for blindtarmbetennelse!

Når man som 16-17 åring opplever at ingen bryr seg, ble det for meg slutten på skolegangen. Jeg sluttet, men med Wera som fortsatt min kjæreste.

To år senere giftet vi oss. I 2019 har vi vært gift i 30 år og vi har fått 3 flotte jenter. Tusen takk Wera for at du ville ha meg.