Gutten på 5 år.

For ca. 30 år siden. Det var en flott vinterkveld i Tromsø. Landskapet var snødekt. Veiene var hvite, og det var piggdekk som gjaldt. Salting av veier i Troms var ikke eksisterende. For de som ikke har prøvd er en god norsk snødekt vintervei med piggdekk helt flott å kjøre på. Jeg var rundt 20 år. Jeg avtjente siviltjeneste på Nord Norges Kurbad og hadde verdens beste kjæreste. Livet var flott.

Dette var en fredags kveld. Jeg hadde avtalt med kjæresten min at vi skulle møtes for å gå på en konsert. I leiligheten min gjorde jeg meg klar. Pyntet meg og staset meg opp i dress. Glad og fornøyd gikk jeg ut av blokkleiligheten, startet opp min flotte Volvo 145, og kjørte ut fra parkeringsplassen.

Jeg var relativt vant med å kjøre, siden jeg allerede i 5 år hadde ferdes i trafikken. Jeg tok lappen på lett motorsykkel da jeg var 16 år. Jeg var aldri den som tok sjanser i trafikken. Jeg kjørte i et byggefelt der fartsgrensen var 30 km i timen. Min fart var rundt 25 km. Jeg hadde akkurat rukket å kjøre rundt 300 meter. Jeg hadde passert et kryss, og rett etter krysset ser jeg en bil stå parkert i motgående kjørebane med kjørelys på. Jeg enser ikke bilen mer enn en tanke. Da jeg passerer bilen hører jeg et dunk, og ser en lue fly over panseret mitt. Jeg skjønner at noe har skjedd og bremser for harde livet. Siden jeg kjører på en snødekt vei med vinterdekk, sklir bilen noen meter framover på låste jul. På en Volvo 145 fantes det ikke ABS bremser. Da bilen stopper, skrur jeg av motoren, åpner døren og blir møtt av en kvinne som skriker «Petter, Petter….». Da forstår jeg at jeg har kjørt på et barn.

Vi leter febrilsk etter Petter, man kan ikke finne ham. Plutselig hører jeg et «klynk» og ser et hode som stikker ut bak mitt høyre bakhjul. Jeg har aldri vært så redd før, og adrenalinet pumper i kroppen. Jeg prøver å dra Petter ut, men jakken hans sitter fast under hjulet. Jeg setter meg inn i bilen, starter den og tenker veldig på hvilket gir jeg skal sette bilen i. Setter bilen i revers, og ruller litt bakover. Hopper ut av bilen, går til Petter og får dratt ham ut fra under bilen. Så husker jeg ikke så mye. Jeg registrerer at Politiet kommer. Petter blir plassert i ambulanse og kjørt bort, jeg blir plassert i en politibil. Der blir jeg sittende. Etter en stund kommer det inn en politimann. Jeg sitter klar med sertifikatet og rekker det til politimannen da han kommer inn. «Dere skal vel ta dette nå», sier jeg. Politimannen ser på meg og rister på hodet. «Nei, bare behold det. Du har ingen skyld i dette.» Det viser seg at moren til Petter har snakket med politiet og forklart.

Petter skulle på besøk til en kamerat den kvelden. Moren kjørte ham. Da de kom fram stoppet moren på veien rett ovenfor blokken som han skulle inn i. Før hun fikk sukk for seg hadde Petter som satt i baksetet, løsnet sikkerhetsbeltet, åpnet døren og sprang ut, bakover og rundt på baksiden av bilen. I samme øyeblikk passerte jeg bilen deres. Petter sprang rett inn i fronten på bilen min, ble kastet rundt og inn under bilen min. I samme sekund tråkket jeg på bremsen så dekket som Petter landet mot dyttet ham framover mens bilen skled et par meter.

Jeg så aldri Petter da jeg traff ham. Det eneste jeg så var en lue som fløy over panseret…

Dagen etterpå oppsøkte jeg sykehuset og spurte om det var kommet inn en gutt som hadde vært i et trafikk uhell. Utrolig nok fikk jeg kontakt. Jeg ble møtt av en mor i sykehusgangen som var preget. Hun sa gang etter gang at jeg ikke hadde noe skyld i dette. Hun omfavnet meg og ga meg en god klem. Hun mente det var hennes feil at hun hadde stoppet i veien og ikke hadde kontroll over 5 åringen som så gjerne ville besøke kameraten sin. Jeg fikk møte Petter der han lå i sykehussengen. Han hadde det helt greit. Han hadde brekt hoften sin, men det var ikke det verste. Da han ble dyttet framover av dekket hadde han fått et skrubbsår. Genseren hans hadde på en måte grodd fast i såret, så da sykepleierne skulle ta av ham klærne var det det som gjorde mest ondt…

Jeg ga Petter en stor marsipan gris. Sa unnskyld for at jeg hadde kjørt på ham. Petter smilte og sa, «Det går bra…». Og der ender historien min.

Jeg har i alle år tenkt på Petter og hvordan det gikk meg ham. Petter er er i dag nok en voksen mann som kanskje har kone, barn og hus. Ikke vet jeg men jeg skulle gjerne vist.