Stubben

Den 20.11.2015 var første gang jeg tok et bilde av «stubben». «Stubben» står øverst på Borgen fjellet i Ullensaker og er ikke annet enn en stubbe. Etterlevningene etter et tre som er felt. Stubben begynte jeg å gå til da det stormest som verst rundt meg. Jeg hadde akkurat mistet jobben. Jeg var blitt en av «gamlekaran» i bedriften etter 10 år. Jobben jeg behersket 100% og som jeg trivdes i. Jeg følte det litt på samme måte som når et tre ble felt. Jeg var «felt». Det er en rar tanke men det var det som var starten på det jeg trodde skulle være frøet som ble til et nytt tre. Så feil kan man ta.

Besøket hos «stubben» var en del av en tur på 45 minutter som jeg hver dag tok og hver gang tok jeg et bilde av den. Jeg gikk i skog og mark for å rense tankene, kjenne på meg selv. Lukte, se og føle naturen. Å visne i sofa’en var ikke en tanke. Nei jeg måtte gå. Så jeg gikk og gikk. Jeg besøkte stubben 104 ganger i løpet av 2 år. Mitt siste besøk til stubben ble den 08.02.2018. Det var da alt ble meningsløst.

Kjæresten min ble akutt syk den 17.01.2018. Hun ble haste innlagt på Ahus. Det var den samme dagen jeg trodde livet mitt endelig skulle forandre seg. Det som var en gledens dag for meg ble den verste dagen i livet mitt. Jeg var oppløst. Alt var meningsløst. Jeg orket ikke være mer. Kjæresten min fant meg. La seg inntil meg, og sammen fant vi roen. To timer senere ringte vår felles lege overraskende kl: 22:00 til kjæresten min. Beskjeden var «Du må dra til sykehuset og omgående legges inn!».

Jeg gikk noen turer til subben etter det men så var det slutt. Jeg orket ikke mer. Lykken oppi det hele var at fokuset nå var snudd til kjæresten min. Jeg fikk andre ting å tenke på enn bare meg selv. Kjæresten min ble frisk, men jeg ble dårligere. Det endte med at jeg visnet i sofa’en…

Men tilbake til stubben som det er dette innlegget handler om. Det tok meg 1 år og 2 måneder før jeg igjen klarte å ta turen opp til stubben. Det gjorde jeg i går. Hver gang jeg tidligere her prøvd har turen stoppet ved garagen. Der mistet jeg motet og gikk inn igjen. Men igår klarte jeg å passere garagen. Det var en tung tur, men en god tur. Stubben var der fortsatt, og for meg var synet et bevis på at akkurat den dagen gikk det bedre. Så får vi se i 2019 hvor mange ganger jeg klarer å ta turen 🙂

Til deg som som kanskje også sliter. Skal vi ta turen sammen en dag?