Livet.

Å leve kan være flott. Livet i seg seg er utrolig. Å få leve, føle, kjenne, lukte og være en del av…

I kveld dro min kjæreste ut på tur. Jeg kjørte henne til Oslo lufthavn. Hun skulle til en by langt fra Oslo.Hun skal i en begravelse. Et 9 måneder gammelt jentebarn innad i vår familie ble dødfødt for kort tid siden. Det var en jente. Fult utviklet klar for å leve livet. Men slik gikk det ikke.

Hun fikk ikke leve, føle, kjenne, lukte og være en del av. Jeg sørger sammen med foreldrene hennes og resten av familien. Det er en smerte som ikke kan forklares.

I min egen lille familie fikk vi for 18 år siden også kjenne på følelsen av maktesløshet, fortvilelse. Vi hadde fått vårt siste barn. Fødselen gikk fint, men for mor gikk det ikke bra. Hun fikk en styrtblødning under fødselen. Kirurgene forsøkte i 8 timer å redde livet til kjæresten min, mens jeg satt på venterommet sammen med min nyfødte datter. Etter 8 timer spurte jeg forsiktig om hva som skjedde med kjæresten min. Jeg ble da bedt om å ta heisen opp i 6 etasje. Der møtte jeg en kirurg som sa at de holdt på med livreddende førstehjelp. Mer enn det husker jeg ikke. Det var som det ikke skjedde med oss.

Kjæresten min klarte seg. Hun fikk se sin nyfødte datter etter 5 dager på intensiv oppvåkning. Så vi kjenner godt til følelsen av sorg, usikkerhet, fortvilelse og maktesløshet.

Jeg sender varme tanker til foreldreparet som ikke fikk oppleve sin datter. Jeg føler med dere og tenker på dere.

Himmelen har fått en ny stjerne.