Omfavnelsen.

For ca. 27 år siden hadde jeg en uventet opplevelse. En sånn oppleves man ikke ser komme. Jeg var nesten ferdig utdannet lydtekniker og skulle innom en klassekamerat for å avlevere noen notater.

Klassekameraten bodde i en gammel bygård i Oslo. Jeg parkerte bilen i en bakgate og gikk til portrommet og ringte på. Hun var tydeligvis ikke hjemme så jeg inntok «ventestilling». Vi hadde jo en avtale. Mot meg kommer det plutselig en dame på rundt 35-40 år. Hun ser herjet ut og gråter. Ja, hun faktisk hulker. Hun kommer rett mot meg og klemmer seg inntil meg. Hun slenger armene rundt kroppen min og klemmer til uten antydning til å slippe taket. Litt perpleks legger jeg armene mine rundt henne og spør hva er det som skjer? Spørsmålet utløser et langt gråteanfall som ender med at hun sier, «Jeg har blitt voldtatt». Hun klemmer hardere rundt meg og hulker. Det var faktisk veldig greit å holde rundt henne. Jeg følte at jeg var den eneste tryggheten hun kunne finne der og da. Stort mer enn det kunne jeg ikke gjøre i den litt fastlåste situasjonen jeg var i.

Så da står jeg der og holder rundt henne mens hun gråter. Hun er tydeligvis en av jentene i det prostituerte miljøet i Oslo. Det er tydelig at hun har levd et tøft liv. Minuttene tikker og går. Tiden snegler seg avsted mens jeg prøver å snakke med henne, prøve å finne ut hvordan jeg skal løse dette.

Mens jeg står der kommer min studievenninne gående sammen med kjæreste sin. De kjenner selvfølgelig igjen meg og lurer veldig på hvorfor jeg står i deres portrommet og holder rundt denne hulkende damen! Jeg får forklart situasjonen og de får løsne grepet mens de ringer etter ambulanse. Kvinnen blir kjørt til legevakten og tatt vare på av profesjonelle. Tilbake på fortauet blir vi stående litt fortumlet. Det var en trist situasjon, men samtidig fint å få kunne bidra med det lille jeg kunne.

En omfavnelse.